Arven vår - del 5

Når vi nå skal avslutte historien om ''Arven vår'' er det helt naturlig å ta med litt om hvem Olav var, hva interesserte han og hva drivkrafta var. 
Familie var viktig. Olav var alltid opptatt av Emmas beste. Han var så redd for henne. Ble ho syk, da lå tuberkulosen alltid der og spøkte i bakgrunnen. Han skrev ofte små lapper til henne som var fylt med både humor og kjærlighet. Her er innholdet i en han skrev fra midten av 30-tallet.

 

 

Du Emma, du Emma
Du omsorg har
for Molle, for Odd og far.
Og dette meget på deg tar
så jeg frykter du kan blive rar.

Olav var så glad i barna sine Molle (Magnhild) og Odd. Han var også en god bestefar, og var ikke redd for å gå ned på gulvet og leke med barnebarna. Det var ingen problem å besøke bestefar på kontoret, der var alltid alle barnebarna like velkommen og dei kunne gjerne ta med en venn. Han hadde alltid tid til å snakke med dei, og det skjedde ofte at dei leika der mens han jobbet. Olav rakk også å bli oldefar.

 

 

Mange arbeidere kom flyttende hjemmefra, og dei fleste var kvinner. Olav sørga for at det var tilgang på hybler og at det skulle være godt å komme og jobbe på fabrikken. Han opplevde at mødre tok kontakt og takket for måten døtrene ble tatt imot. Som arbeidsgiver var han opptatt av at alle skulle ha det bra. Hver dag gikk han en runde på fabrikken for å høre hvordan folk hadde det og hva han kunne hjelpe med.

Olav var sjenerøs og var ikke redd for å hjelpe folk som trengte litt ekstra. Den gang var det ikke Nav på samme måte som nå, men Olav ga jobb til dei som ikke var i stand til å produsere så mye. Alle som spurte etter jobb fikk det. Han visste at det å gi mennesker arbeid var å gi dei verdi og livskvalitet.

 

 

Søndagene gikk med til å drive søndagsskole på formiddagen. På ettermiddagen tok han sykkelen, etterhvert bilen da han fikk den, og dro ei mil til aldershjemmet og pleiehjemmet på Vestnes for å besøke eldre og syke.

Olav var engasjert i politikken for KrF. I 1955 ble han ordfører i Vestnes og var det fram til fabrikken brant i 1957. Da fikk han fritak til å bruke kreftene på å bygge opp igjen fabrikken.

Olav var glad i å kjøre bil. Han var glad i fart. På lange strekninger likte han å se hvor fort han kunne kjøre. Han tok med familien på bilturer rundt om i Norge. En gang landa bilen opp ned. Det var et under at Emma overlevde ulykka.

Olav likte å tegne og male, men det ble lite tid til det. Han spilte violin, og flere andre instrumenter. Emma spilte piano, og sang og musikk var en naturlig del av livet. Han dikta og laga sanger, flere av dei var om hjembygda, Tomrefjord.

 

 

Olav var sterkt engasjert i kristen arbeid, og det førte til at han under krigen skjulte en nordmann som drev med illegalt arbeid. Lensmannen hadde mistanke til Olav, og kom hjem og forhørte han mange ganger. Det kom så langt at han truet med å skyte barna neste gang han kom hvis Olav ikke fortalte sannheten. Rett etter ble mannen som var gjemt henta og ført i sikkerhet. Slik fant dei ingenting på Olav.

Olav var glad i folk, og det uttrykte han ved å gi av seg selv til andre. Han var omsorgsfull, sjenerøs og modig. Han var kreativ og underholdende. For dei som kjenner uttrykket haugianer, så var Olav en ekte haugianer. Å skape arbeidsplasser for folk var nærmest en kallsopplevelse for han. Slik fikk han synliggjort sin tro i praksis. En kan lure på hvor han fikk kreftene fra, men det var nok slik at han opplevde å få mer enn han ga. Han levde etter ordene: ''Den største gleda du kan ha, det er å gjøre andre glad.''

Olav døde knappe 87 år gammel. Han gledet seg til å flytte herfra og møte igjen sin kjære Emma.